Henrik Ibsen presentasjon

Oppgave 1

Henrik Ibsen omtales som det moderne dramaets far. Han skrev sine første dikt som apotekerlærling i Grimstad. Hans debutdrama Catilina, kom ut i Christiania i 1850. Han jobbet som teaterinstruktør i Bergen og Christiania mellom 1851 og 1864. I 1964 reiste han til Roma, der han tok et oppgjør med det nasjonale dramaet med de nyskapende idedramaene Brand, fra 1866, og Per Gynt, fra 1867. I 1868 flyttet han til Tyskland.

Med "Samfundets støtter" fra 1877 innledet han den fasen av forfatterskapet som fornyet det europeiske dramaet de neste tiårene. Med "Et dukkehjem" og "Gjengangere" klarte Ibsen både å skape en ny, realistisk dramatisk form og gi dramaet et radikalt, samfunnskritisk innhold. I siste del av 1880-årene dempet han den åpne samfunnskritiske metoden tendensen og hadde et sterkere innslag av symboler i stykker som "Vildanden" og "Rosmersholm".

Etter at han vendte tilbake til Norge i 1891 fulgte aldersdomsdramaene "Byggmester Solness", "Lille Eyolf", "John Gabriel Borkmann" og "Naar vi døde vaagner". I disse dramaene gjenfinnes symbolismen, men også et sterkere innslag av refleksjon over dikterens og diktningens forhold til livet og verden.

Ved sin død hadde Henrik Ibsen oppnådd en enestående popularitet i Scandinavia og en rekke europeiske land, og i løpet av det nye århundret kom berømmelsen til å spre seg over hele verden.



Oppgave2

Ibsen er i begynnelsen av sitt forfatterskap inspirert av de nasjonalromantiske strømningene som finnes i norsk litteratur i perioden fra 1850 til 1870. Ibsen gir ut flere historiske dramaer der blant annet norsk middelalderhistorie er rammen rundt eksistensielle konflikter. Ibsens eneste diktsamling – Digte – er fra 1871.

På slutten av 1870-tallet ser vi også en klar dreining i Ibsens forfatterskap. Brandes' "sette problemer under debatt" får konsekvenser for Ibsen. Han slutter å skrive historiske, nasjonalromantiske dramaer og blir mer opptatt av samtidens sosiale og politiske problemstillinger. Den romantiske idealismen blir avløst av en kritisk-analytisk realisme. I komposisjonen introduserer han den retrospektive metoden som han videreutvikler i samtidsdramaene.
I samtidsdramaene legger Ibsen også stor vekt på scenografien eller «visual suggestion», det vil si at synlige enkeltheter på scenen får en dypere, illustrerende eller symboliserende betydning i tillegg til sin rent realistiske funksjon. Dette blir spesielt fremtredende fra og med Et dukkehjem (1879), Ibsens internasjonale gjennombrudd.

Fra 1880 blir Ibsens dramaer gradvis mer psykologiske og symbolske i sin samfunnskritiske utforming. Verkene fra 1880-årene er preget av både naturalismens pessimistiske grunntone og symbolismen.

Den siste fasen i Ibsens liv – fra Bygmester Solness (1892) til Når vi døde vågner (1899) – kjennetegnes av en mer symbolsk og innadvendt tone. Samtidig viderefører han flere av de dramatiske virkemidlene han introduserte i de første samtidsdramaene sine.

De skiftende faser i Ibsens livsverk faller stort sett sammen med den vanlige periodedelingen i nordisk og europeisk litteraturhistorie, fra senromantikk og poetisk realisme gjennom realisme og naturalisme til nyromantikk og symbolisme. Men de romantiske trekkene er likevel tydelige gjennom hele forfatterskapet, både hans grensesprengende individualisme og hans estetisisme stammer fra romantikken.

Henrik Ibsen virket som teatermann og dramatiker i et halvt århundre, fra debuten Catilina i 1850 til den «dramatiske epilogen» Når vi døde vågner i 1899. I løpet av denne tiden rakk han å skape en ny dramaform, få nasjonal og internasjonal innflytelse og betydning langt utover sin egen levetid.



Oppgave 3

Ibsen bruker "den retrospektive metoden". Denne metoden blir også kalt for en analytisk teknikk og går ut på at de avgjørende handlingene allerede har skjedd, og spenningen i nåtiden er knyttet til avdekningen av fortiden. Det er med andre ord fortiden som er drivkraften i stykkene. Handlingen går fremover av årsaker som ligger i fortiden. Denne metoden blir ofte brukt for å skape mer spenning i stykkene og for å få publikum litt på likefot med karakterene.

Ibsen bruker denne teknikken for første gang i Samfundets støtter fra 1877, men den blir et bærende prinsipp i resten av forfatterskapet hans.