Vallemål-normalisering

Vallemål

Maten æ 'kji så viktig'e fysst an æ mett'e å hèv' nóg av 'ó, men fysst an æ solten å inkji hève matbiten, då æ dèt det viktigaste i verdinn for åkkå. Nò gange mi i handelsbúó å blé åkkå mat'e ó' stappfudde hyllu, å dei fléste tenkje vel mindri på kvæ som skaffar maten, ko det krèv'e av arbeid å aire innsatsfaktóra.

Men mi sku 'kji så langt ti' bakers i tíinn førr'ell kvær laut skaffe si maten sjav'e, i allfall på bygdó. Å då va hausti avgjèrandi for den lange vetretíí. Kvendagsmaten va' brau å graut'e, graut'e å brau. Men ti' jóle laut da have nåkå sjessi, nåkå spisielt. Å då våre mange ti' heis ette jólefisk'e, dissom da inkji ha' vòre på gåttæ å fengje fisk'e då.

Jólefiskjen laut helst'e vère stór'e å rau'e, å då laut an på hågheian. Fyre jól ha' fókk tòlig gó' tíd, å da kunna vère borti nåkå dage. Búin våre kalde å dagan stutte, så an måtte klæ seg godt å dytte seg mæ tjell å fyddu ell' ruggu om néttan. Mæ eldskjíni flakka på dei timra veggjó, fudde av nomn, varte det fortålt mang' a sòge - dei lange kveldí.

Bokmål

Maten er ikkje så viktig når ein er mett og har nok av den, men når ein blir svolten så tydar den alt i verda for ein. No drag vi til butikken å handlar mat frå dei stappfulle hyllene, og dei fleste tenkjer vel mindre på kven som skaffar maten, heller kva det krevst av arbeid og innsats.

Men vi skulle ikkje så langt tilbake i tid før ein kvar måtte skaffe maten sin sjølv. Og da var haustringen avgjerande for den lange vinteren. Kvardagsmaten var brød og graut, graut og brød. Men til jul hadde vi noko spesielt å ete. Da åt mange julefisk, dersom de hadde gått å fanget fisk då.

Julefisken skulle helst vere stor og raud, og då låg han på høg heia. Før jul hadde folk god god tid, og da kunne de vere borte noen dagar. Bygda vår var kald og dagane korte, så ein måtte klede seg godt og pakke seg inn i ullteppe og skinnfell eller sengteppe om natta. Med skinnet frå elden flakkande på veggene, fulle av varme, vart det fortalt mange historier – dei lange kveldane.


Kjennetekn ved Vallemål:

Vallemål har fleire kjennetekn. For det første ligger dialekten i grenseområdet mellom høgtone og lavtone, men det er høgtone. Dialekten ligger også i grenseområdet mellom tynn og tjukk L, men det er tynn L. Det er tungespiss r, og infinitivsendelsen er e-infiniv. Det finnes ingen palatalisering eller bløte konsonanter. Når det kommer til personlig pronomen så bruker vallemål eg og mi. De bruker nektingsadverbet ikkje. De har sterke hunnkjønnsord i bestemt form entall: bygdi, bygde, bygdæ. I flertall av diverse hannkjønnsord får a-endelse, eks bil, hest: hesta, bila. Sterke verb i presens: kjem'e, søv'e. Dialekten ligger i tillegg i grensen mellom vest- og øst norsk, men hører under vest norsk.